Stenersens samling

Stenersens donasjon inkluderer en rekke av hovednavnene innenfor 1900-tallets moderne kunst.

Blant høydepunktene er verk av Pablo Picasso, Paul Klee, Helene Schjerfbeck, Asger Jorn, Corneille, Victor Vasarely, Käthe Kollwitz og Sonia Delaunay.

Fram til 2020 viste vi en presentasjon av Stenersens samling i Lysverket, før bygningen ble delvis stengt grunnet rehabilitering. Verk fra Stenersens samling vises nå jevnlig i Kodes utstillinger.

En av forutsetningene for donasjonen fra Rolf Stenersen var at byen måtte sørge for en bygning til samlingen. Det nye bygget i Rasmus Meyers allé ble tegnet av arkitekt Sverre Lied, og sto ferdig i 1978.

Bergen kommune stilte tomten gratis til disposisjon, mens kjøpet av samlingen og finansieringen av selve bygget kom i stand ved innsats fra enkeltpersoner, Norsk Kulturråd og gaver fra det private næringslivet i Bergen.

Kunstsamlingen ble etablert som en egen stiftelse og denne eier både kunsten og bygningen.

Stenersens store donasjoner

Rolf Stenersen kjøpte sitt første arbeid av Edvard Munch allerede da han var i begynnelsen av tjueårene. Interessen for Munchs bilder ble utgangspunkt for Stenersens samling fra første halvdel av 1900-tallet, og de to hadde jevnlig kontakt fram til kunstnerens død i 1944.

I 1936 ga Stenersen bort sin første kunstsamling til Oslo kommune, som inneholdt bilder av nettopp Edvard Munch og yngre norske kunstnere.

I 1971 donerte han sin nye samling, denne gangen med moderne europeisk kunst, til Bergen by.

Stenersens to donasjoner til det offentlige utgjør til sammen den største kunstgaven i norsk historie, nest etter samlingen Edvard Munch testamenterte til Oslo kommune.

Hva samlet han på?

Hoveddelen av samlingen ved Kode var bygd opp i etterkrigsårene, da Stenersen samlet på flere av de store navnene i europeisk modernisme.

I 1950-årene kjøpte Stenersen mye av Pablo Picasso. Han regnet heretter Picasso som en av grunnsøylene i samlingen, «ei lærebok jeg ennå ikke er ferdig med».

Han skaffet seg både eldre og helt nye verk, som «Sylvette» (1953) og «Død hane og krukke» (udatert).

Den populære kunstneren appellerte også til forretningsmannen i ham. Særlig grafikken, som han kunne kjøpe i større kvanta, egnet seg godt til byttehandler med andre samlere.

Fra omkring 1957 ble Paul Klee hans viktigste satsingsområde, etter Munch. På kort tid bygde han opp Nordens største samling av den tysk-sveitsiske kunstneren.

Klee var «stigen og brua» til en verden han ikke kjente i seg selv. Begjæret etter det nye og ukjente var en grunnleggende drivkraft for Stenersens samlervirksomhet.

Temperament og formidlingstrang

Stenersen var en impulsiv og utradisjonell kunstsamler, og samlingen har et tydelig preg av personlighet og temperament. Selv beskrev han samlingen som et slags selvportrett:

Samtidig avspeiler den kunstmarkedets svingende konjunkturer, og den stadige reforhandlingen av hvem og hva som blir tillagt kunsthistorisk betydning. Først mot slutten av samlerkarrieren ble han opptatt av samlingen som et historisk dokument.

De mange samlingsutstillingen han selv sto bak forteller også om et sterkt formidlingsbehov og en trang til å gjøre samlingene offentlig tilgjengelig.

Gjennom Stenersens gaver og utstrakte formidlingsvirksomhet ble et hjemlig publikum introdusert for internasjonale strømninger og nye uttrykk. I fravær av et spesialisert museum for moderne kunst i Norge på dette tidspunktet, fikk arbeidet hans uvurderlig betydning.