Bli kjent med konkret kunst

Begrepet «konkret kunst» ble introdusert av den nederlandske kunstneren Theo van Doesburg i 1930.

Han var maler, arkitekt og teoretiker, og grunnlegger av den nederlandske De Stijl-gruppen, hvor Piet Mondrian var et sentralt medlem.

Konkret kunst plasseres gjerne i Europa, i mellom- og etterkrigstiden, og spredte seg også særlig til Latin-Amerika.

Kunsten i seg selv som det viktigste

Konkret kunst skulle ikke referere til noe utenfor verket selv: Den skulle altså ikke forestille noe, eller etterligne en form fra naturen.

Konkret kunst skulle utelukkende basere seg på maleriets egne «plastiske»virkemidler, slik som farge, linje og flate.

Bildespråket ble dermed begrenset til universelle geometriske former, som sirkler, kvadrater og romber.

Tanken var at kunstverket skulle utgjøre en selvstendig og «konkret» virkelighet – en ting i seg selv!

Den konkrete kunsten fikk internasjonale forgreininger og rommer et mangfold av posisjoner og tilnærminger.

I forlengelsen av den konkrete kunsten finner vi blant annet kinetisk kunst og op-art.

Idéinnholdet som knytter seg til det geometriske formspråket har endret seg over tid og varierer kunstnere imellom.

Konkret kunst som utopi?

Retningen ble utgangspunkt for et stort og internasjonalt spekter av utstillinger, grupper og manifester, både før og etter andre verdenskrig.

Her sto blant annet utopiske ideer om en universell og fremtidsrettet kunst sentralt – en kunst som kunne være tilgjengelig for alle.

Etter krigens grusomheter var en opptatte av å begynne på nytt, og bygge opp et nytt verdenssamfunn.

Flere kunstnere var på søken etter et felles visuelt språk.

Den geometriske kunsten kunne være en garantist for en kunst som var uavhengig og fri, og som ikke tjente andre utenforliggende mål og hensikter enn seg selv.

Konkret kunst + Bauhaus

Flere kunstnere, som Victor Vasarely, Josef Albers og Max Bill, hadde en tilknytning til den tyske Bauhaus-skolen og dens idealer.

Bauhaus-skolen ble grunnlagt i Weimar i 1919 av Walter Gropius, og søkte å bygge bro mellom samfunn, arkitektur, kunst og design, med samarbeid som viktig verdi.

Skolen ble stengt ned av nazistene i 1933.

Fra konkret til kinetisk

Hvordan opplever vi farge og rom?

Med den geometrisk baserte kunsten fulgte en ny interesse for hvordan vi oppfatter og bearbeider visuelle inntrykk.

Innsikter fra gestalt- og persepsjonspsykologien, som oppstår som en retning omtrent samtidig med den konkrete kunsten, kunne brukes kunstnerisk til å skape dynamiske og «levende» bilder.

Denne interessen når et høydepunkt med den optiske og kinetiske kunsten, hvor tvetydige former og bevegelse blir brukt som virkemiddel.

Bevegelsen kan forekomme mekanisk, ved at objekter faktisk er i bevegelse, eller som visuelle fornemmelser hos den som ser, skapt av optisk stimulerende former, farger, materialer og strukturer.

I møte med den kinetiske kunsten får altså vi som betraktere en medskapende rolle gjennom selve handlingen i det å se.

Galerie Denise René

Ett viktig navn i det å fremme den konkrete kunsten var den franske galleristen Denise René.

Galerie Denise René i Paris tiltrakk seg den største gruppen av etterkrigskunstnere som jobbet med kunst som en konkret virkelighet.

Galleriet hadde et stort internasjonalt ry. I 1955 organiserte det utstillingen Le Mouvement, som bidro sterkt til den kinetiske kunstens popularitet.

Denise René fikk også betydning for Erling Neby. Han oppsøkte galleriet i sine tidlige år som kunstsamler på 1970-tallet.

Galleriet representerte mange av kunstnere som vises i utstillingen «Kvadratets hjerte», som Auguste Herbin, Victor Vasarely, Jean Dewasne, Robert Jacobsen, Richard Mortensen og Olle Bærtling.

Denne artikkelen er basert på tekster fra utstillingen av Frode Sandvik og Karin Hellandsjø, og fra audioguide ved Torunn Myrva og Mette Bolkan.